Auf wiedersehen!

Da er dagen kommet. Dagen for avreise. I kveld reiser vi til Amsterdam, og sover der til i morga tidlig, siden flyet går 10.05, og det er greit å slippe å stresse.
Vi skal sitte på det flyet i nesten 12 timar, så håper det er god underholdning på flyet, visst ikkje, skal vi nok klare det sjølv!
Eg er utrulig spent!!

Muligheten for å blogge der nede ifra, veit eg ikkje. Muligens eg finner ein internettkafé, og eg har jo med iPad'n så det er da lov å håpe!

Uansett snakkes vi da om rundt to uker!

Tschüss!

Kva treng ein eigentleg i Afrika?

Hei!

Nå er det endelig helg, og denne har vore etterlengta! Sidan Susanne er heime i Norge og eg ikkje hadde lyst til å sitte aleine å sture i veggen, så kjem Amalie på besøk i helga. Kos!
Ellers så har eg prøvd noko litt nytt denne uka. Eg har gått med sports-BH heile veka. Det har gått fint, heilt til i dag tidleg når eg skulle ta den på igjen. Det har seg altså sånn at eg har fått blåkul på kragebeinet.
Men over til noko litt meir spennande!
Først og fremst, så har min gode venninne bursdag! Såå, gratulerer med dagen, snuppa mi!

Gammelt bilde av deg, Noddi, eg beklager!

Om ei veke sitt eg på toget til Amsterdam og der skal eg møte godaste Amalie. Laurdag morgon reiser vi nemleg til SØR AFRIKA! Det blir så spennande. Så greia er at eg ikkje klarer å tenke på alt, heile tida (kven skulle trudd det?..), uansett, her er lista over ting eg har fiksa:

• Flybillettar (Tur/Retur)
• Reiseforsikring
• Internasjonalt førerkort
• Helsetrygdkort (sjølv om det gjeld bare Europa)
• Hotel i AMS (ibis Amsterdam Airport)
• Billeige i Cape Town siste delen av turen.(AVIS) (Der er venstrekjøring. Ææ!)
• Hotell i Cape Town (Daddy Long Legs Art Hotel Cape Town)

Mangler bare hotell siste natta i Cape Town og å bestille togbilletten. Vi må også bestemme oss for aktiviteter vi vil gjere.
Har så vidt tenkt på kva eg treng å pakke med meg, og det er jo det basice, toalettsaker, varme klær, lette klær osv.
Eg har alt av vaksiner, hepatitt A, difteri/stivkrampe og polio så det er i orden. Ut over det kan eg ikkje komme på kva meir eg treng.
Noko du ser eg har gløymt? Send melding, mail, kommenter, melding på face, kontakt min mor, så lenge eg får med meg alt eg treng så klagar eg ikkje.

Historien om å fly AWACS

For rundt ein måned sidan var eg og min roommate Susanne ute å fløy med AWACS. Dette var veldig spesielt og ei kul og annerledes oppleving.

Dagen byrja med oppmøte med den squadronen vi skulle fly med, kl. 0630 (lokal tid, siden dei som flyr snakker i GMT tid, eller EST eller noke sånn. Det er to timer tidsforskjell vertfall...), vi fekk briefing om kor vi skulle fly, korleis vêret var og kva som skulle gjerast, sikkert mykje meir også, men eg skjønte ikkje alle AAGE, GFES og RTWS'ane dei kom med (Dette er sjølvsagt forkortingar som eg kom på nå, hugsar dei ikkje, sidan eg ikkje fulgte med. Var ikkje så veldig interessant når du ikkje skjønte kva dei sa!) Og fekk litt sikkerhetsopplysningar.
- Dersom vi må nødlande, gjer slik.
- Brenner det, gjer slik. osv.

Eg kan vel seie så mykje som at vi fløy ikkje langt, og vêret var upåklageleg. litt over 30 grader, knall blå himmel og steikande sol. - Takk gud for air condition..
Så var det å gå ombord i flyet, sjekke at alt var i orden med tanke på maten som vi hadde bestilt, (som ikkje var der, forresten, så vi måtte vent til han kom med den, før vi kunne gjere noko meir. Mannen som hadde ansvar for meg og Susanne (veldig hyggelig fyr!) lovte oss det at det var forbudt for flyet å ta av med mindre alle hadde fått flightmealen sin) Etter ein liten halvtime kom den, og det var på tide å gjøre klar til å taxe fram til rullebana. Take-off skulle vere ca. 08.15, så etter å ha venta litt på maten, hadde vi begynt å få litt trangt skjema.
- Lettare sagt enn gjort. Nå viste det seg at altitude-målarane i cockpit var ulike, så det måtte fikses. Så mekanikerane sa at det ville ta kanskje ein time å fikse, så da var det bare å vente.. Eg veit ikkje kva klokka var når dei sa dei hadde fiksa det, men det tok meir enn ein time!
Så skulle vi starte motorar (eg satt i cockpit, og skule gjere det under take-off, KULT!), men motor 1 ville ikkje starte, så dei fiksa det på "Hokus pokus-vis". Klokka var nå nærare 10.30, og vi kunne endeleg taxe til rullebana. Det å få sitte sammen med piloten, maskinisten og navigatøren under take-off var virkelig ein opplevelse. Når vi var kommet høgt nok, kunne eg gå bak i flyet og sjå på alle skjermane og sjå kva som blei gjort. Veldig interessant, sjølv om vi skjønte lite. Fekk prøve å trykke litt fram og tilbake, og forklart det heilt basic, kva dei ulike prikkane var og kven som gjorde kva.
Etter mange lange tima, middagseting, brannøvelse og mykje forklaring der du som lytter smiler og nikker samstundes som du ikkje egentlig skjønnar kva dei sei.
Landingstid. Klokka er nærare 17.00 og vi begynner å gjere klar til landing. I AWACS så er det sånn at passasjersetene er heilt bakerst i flyet, vendt bak over, så man kan trygt seie eg vart dårlig. I tillegg har flyet minimalt med vinder. Det er i cockpit og på nødutgangdørene.
Med viftene på fult, vannflaska i hånda og ein liten anger på at eg åt så mykje middag, pusta eg letta ut når eg kjendte flyet traff rullebana. Her skjer det. Vi sakker ikkje av, og i eit millisekund tenkte eg "ÅGUD", men alle ser rolig ut, så eg stressa ikkje. plutselig kjenner eg at nasa på flyet vender opp igjen. Eg skjønte ingenting. "Vi tok en tuch and go." får eg beskjed om. Vere bort i bakken med hjula for så å ta av igjen.  - Pilottrening.
Eg var alt da begynt å bli litt dårlig, sidan det tross alt var nærare 35 grader ute, var det relativt godt med turbulens. Så da var det berre å vente litt da, siden vi nå måtte virkelig ta ein 360.
Da vi hold på med innflygninga spør han som sitte ved siden av meg om det går bra, fordi nå har eg slutta å smile. Eg smile så tappert eg kan tilbake og prøver å motstå fristelsen til hilse på middagen igjen. Nasa vender nedover igjen, og eg kjenner heile kroppen be til alle høgare makter om at vi ikkje tar enda ein tuch and go, siden han mannen ved siden av, sa at det var vanlig med 2-3 tuch and go.
Men nei, vi landa. Safe and sound. Eg hiver inn på flaska og kjenner at eg storgleda meg til å trekke frisk luft og ha beina planta på asfalten igjen.

Det viste seg da at han som hadde hatt ansvaret for oss hadde hatt sin siste flygetur, og det er ein tradisjon om at dei skal bli dynka i vatn. Tradisjon tru, stod fire brigde der, klar for å sprute på han. Eg misunte han litt. Vi hadde budd i eit kjølig og fint klima inne i flyet, og nå var det plutselig 35 grader.

Bilde funnet på nette, her ser du menna i aksjon

Lurer du på kva anna dei gjer på basen er nettisda deira linka her, E3-A component.

Strikkhopp

Vemork brua, 84 meter fra brua til elva

Lørdag 14 juni var eg så vidt komen heim, før eg og Tore snudde nesa mot Telemark og Rjukan. Planen var nemlig at nå skal vi hoppe i strikk. Det var en lang tur, og vi kjørte på relativt dårlige vegar, men det var lite/ingen trafikk så det gjekk litt opp i opp. Vi kjørte til Lærdal, ned til Geilo og endeleg var vi i Telemark. Eg kjente på det at i Tyskland har vi ikkje svinger, tuneller, smale vegar og vertfall ikkje ein god kombinasjon av desse. Det var skikkelig skummelt berre å køyre igjennom Lotetunnelen, så nedover måtte Tore køyre Lærdalstunnelen, eg nekta.
Det hadde regna litt i løp av dagen, og når vi kom fram, begynte det å regne igjen, så det å sove i telt og vakne kald og våt, var ikkje så utruleg fristande, så vi tok inn på hotell.
Vi såg litt TV og sov relativt lenge.
Hotellfrokosten var ikkje den aller beste eg har ete, men det var godt med mat. Sjølv åt eg ikkje så mykje, sidan eg var redd for kva følgje det fekk når ein hoppa i strikk. Ingen hadde fortalt meg noko, så eg fann ut at det var best å vere på den sikkre sida.
Vi kjørte opp/ned til stedet. Vi var begge sikkre på at vi skulle oppover fjellet, men nei. Vi skulle ned i eit juv. Vi kom fram, gjekk bort på brua og såg, og det begynte å kile så smått i magen.
Vi meldte oss på, og da var det berre å vente.
Vi var 22 og 23, og dei var på nr. 10, så  det var ca. ein time å vente. Difor gjekk vi i bilen og satt der å venta, når vi kom ned, var dei på nr. 19, så det var plutsleg ikkje så lenge igjen. Dei hoppa og hoppa, og så var det vår tur å få på oss selane. Tore skulle hoppe først, så medan han hoppa, måtte eg dessverre stå å gjere meg klar. Han hadde eit fint hopp, sa mannen, og eg fekk beskjed om å stige over til den "kassa" som hang på utsida av brua.
Da kom Tore opp igjen, og han såg ut som om han hadde hatt det kjempe gøy! Eg fekk festa strikken, klatra opp på podiet og stod i ein slags "Hands up" stilling. Så hoppa eg, eller du legg deg fram over og hopper når du er i slutten av fallet, og du kan ikkje gjere anna enn og hoppe. 3-2-1 og du faller.

"Hands up"

Og GUD for ein følelse. Det var akkurat samme følelsen eg hadde når eg hoppa ut av flyet, dei alle første sekundene av fritt fall, men den varte mykje lenger, sidan eg nå hadde litt meir høgebegrep enn det eg hadde på 4000 meter.
Sjølvsagt, som alle og ein kvar som kjenner meg hadde forutsett, hylte eg. Eg hylte skikkelig høgt, lyst og lenge. Fritt fall følelsen er så ekkel, på ein god måte altså, at det å ikkje hyle er heilt umogleg for meg.
Endeleg kjente eg strikken ta, og eg spratt litt hit og dit følte eg, sjølv om det ikkje kan kalles sprette heller, sidan det går så lang tid mellom kvar "sprett".
Så kom den "Heise-deg-opp"-tauet, som du skulle ta tak i og feste i beltet. Det var faktisk vanskligare enn eg hadde trudd. For det første så måtte man dra opp tauet som kom ned. Og berre det var litt vanskelig å koble. Så var det å få festa karabinkroken og ha henda i "Eg er klar"-possisjon. Så kjende eg at det begynte å trekke i tauet, egvar på veg opp. Vel oppe fekk eg beskjed om at det var eit fint hopp, og fikk eit "Gratulerer" sjølv om eg ikkje forstod heilt kvifor, der og da.
Så var det over. Like fort som det var begynt. Det var meir eller mindre rett tilbake i bilen å begynne på den lange turen heim. Vi stoppa på Geilo og spiste pizza på peppes og så var det berre å køyre heile vegen heim. Fra Sogndal til Breim sov eg meir eller mindre, noko som var skikkelig digg. Det var veldig langt å køyre for ein (s)liten kropp.

Høgt ned, sa du?

Ingen av bileta er mine, sidan vi ikkje hadde tid til å ta bilete av kvarandre, og ingen av oss hadde kamera.

Reise-karma?

Då er eg tilbake i Tyskland, etter mykje om og men. Det slår ikkje feil, kvar einaste gong eg skal heim skal nokon vise fram kor viktige dei er. Sist var det vekterstreik, nå er det mangel på flygelederar. Det heile enda opp med over ein time forsinka heim den 13. Eg må berre seie det at eg har skjønt kor viktige dokke er, vertfall, om det hjelper. Eg har forresten tenkt litt på det der dei mange timane eg satt på Gardermoen, er det nokon av flygeledarane som blir påverka av sin eigen ferie?
Søndag, 22. juli skulle eg ned igjen, men sjølvsagt måtte flygeledarane vise kven som var sjefen. Flyet fra Anda var rundt 20-30 minutt forsinka og det gjorde absolutt ingenting sidan eg hadde litt over to timar på Gardermoen med venting. Flyet til Køben skulle gå 18.05, men det flyet som skulle komme, fekk tekniske problem, så vi måtte vente til dei hadde klargjort eit nytt fly, flydd fra Køben til Oslo og klargjort det på nytt. Ny tid blei da 18.45. Så kom det melding om at dette flyet hadde fått "slot-tid", som vil sei dei må avvente, sidan det er for lite folk og mange fly. Så da blei ny tid 19.35. Eg hadde mange filmar, så kjedeleg var det heldigvis ikkje. Problemet var berre det at flyet fra Køben til Düsseldorf gjekk 20.40. Det tar litt over ein time å fly Oslo-Køben, så du kan tru eg vart stressa.
Endeleg tok flyet av, og vi var på veg. Nesten framme i Køben, får vi melding om at passasjerar som skal til Düsseldorf er blitt om booka til ein annan flygning. Da var det berre å finne transfer-center, få vite når flyet gjekk, finne bagasje, få hotell og komme seg avgårde. Eg venta på bagasjen i over ein time, og sto i "Ankomst Service"-kø i ein halv time. ENDELEG på veg til hotellet og senga.
Når vekkerklokka ringte, tenkte eg berre "Ånei", så eg hoppa i dusjen, spiste ein veldig god frokost og bega meg til flyplassen. Resten av reisa gjekk som smurt, heldigvis.

Så da kan eg krysse av enda ein check, nemlig å miste flyet! Heldigvis gjekk det bra.
Om ikkje så lenge kjem innlegg om veka heime. Strikkhopp, Malakoff, fjelltur og anna kjekt!

Testing av web på nye dataen!

Anholdt

Siden det for tiden er veldig mange som er på sommerferie, er det ikkje så veldig mykje som skjer på supporten. Så i dag kom anette over like etter lunch og henta nokon vedlegg til regneskapet, siden ho trudde det var månedsskifte og at regneskapet skulle leverest.
Vi satt å snakka litt sammen med dei andre på supporten, når telefonen plusteleg ringer. "Hello this is from the IMP (International Military Police), could you please come down to our office? We have something we would like to discuss with you." Eg sa jo sjølvsagt at dette var ingen problem.Sjølv om eg er hundre prosent sikker på at eg ikkje har gjordt noko galt, så blir eg skremt og det føltes ut som eg hadde fått beskjed om at eg skulle i fengsel.
Eg kjørte ned og kom inn i resepsjonen, ble sluppet igjennom døra, og dei begynner å prate.
"Det har blitt observert eit norsk kjøretøy som har kjørt på nokon. Vi har kontaktet SNR (Senior National Representativ) og han seier at du kjører rundt i eit norsk tjenestekøyretøy. Dessuten, nå når eg ser deg så passer du godt til beskrivelsen."
Eg kjenner at eg blir heilt fortvila, fordi eg er sikker på at eg ikkje har kjørt på nokon som helst.
"Så dette betyr av vi er nødt til å anholde deg." Han tar frem handjern, tar dei på meg, og eg begynner å gråte. Sjølvsagt. Eg var livredd, i sjokk og andre følelser ein ikkje kan beskrive. Så tok han dei av, og eg skjønte ingenting.
Han førte meg inn på eit kontor, ta "muggshot" med navn og fødselsdato.
Han går for å fikse noko, og eg får beskjed om å sette meg ned i sofaen som er der, noko eg sjølvsagt gjer.
Eg høyre litt murring i gangen, og plutselig, ut av det blå, kjem Anette inn døra.

Alt dette var altså ein spøk i fra Anette sin side. Ho følger altså opp tradisjonen der den som dimmer kødder med den som blir igjen.



"Mug shot"



Kjerringa til venstre og meg full av tårer til høgre

Heim og tilbake.

Då har eg vore heimom ein liten tur. Onsdag-søndag, ikkje den lengste ferien, men himmel det var godt å komme heim. Reiste etter lunch fra jobb, fly fra Düsseldorf til Berlin, så til Oslo og vidare til Sandane. Det var skikkeleg stressande. Første flyet, Düsseldorf - Berlin var i rute og null problem, og eg såg relativt lyst på reisa. Så kom eg til Gaten i Berlin, borda flyet, og fekk beskjed om at flyet frå Berlin var 30 min forseinka, så vi måtte sitte og stirrer lufta ein stund, før vi reiste vidare. Når vi endeleg landa, hadde eg minimalt med tid til neste fly skulle gå. Litt under ein time hadde eg på å komme meg igjennom sikkerhetskontrollen og gå til gate. Eg sto nærmare tre kvarter i kø. Det var så ille at dei stod å delte ut vatn i begynnelsen av køen.

Så nærma vi oss kontrollen,og eg spurte pent om eg kunne få komme forbi dei fram for meg, siden det nå var under eit kvarter til flyet gjekk. Ferdig i sikkerhetskontrollen, spurt til Gate 3, og rakk det akkurat. Så mellomlandet vi i Sogndal, for å ta av/på passasjerer. Da var flyet frå Bergen forseinka, så vi måtte vente 40 min ekstra.

Endelig landa eg på Sandane. Der stod det ein fin ein å venta på meg. Så kjørte vi heim, der mamma hadde laga heimelaga pizza, nam! Rett i seng, og Gud så digg det var å sove i senga mi igjen! Heile helga var fantastisk. Tid med familie og venner, slappe av og litt action. Kino, restaurant, masse is og litt ut på livet lørdag. Så tilbake til kvardagen. Flyet skulle gå 14.38, men var forseinka fra Oslo, så det gjekk 15.20-ish. Landa i 16.15 tida. Noko som passa meg ekstremt dårlig, sidan flyet til Düsseldorf skulle ta av 16.15. Så eg løp da gate 3 til 47A. Eg har funnet på eit nytt løp. Gardermoen på langs. Fy det er slitsomt, sidan ein er så stressa!

• Check (x2) - Løpe som på film for å rekke flyet







Søte Amanda mi!



Vårin og Amanda med Photo Boot på iPad



Lille live og Besten kviler middag



Fallskjermjeger! .. nesten da.

Endelig kan eg skrive eit innlegg som er fylt med fart, spenning og utallige følelser følt på kort tid. Nemlig om det å hoppe i fallskjerm. Det er det kulaste, eklaste, mest ubehagelige og mest fantastiske eg nokon gong har opplevd. Berre for å forklare, så er "mannen min" han som eg hoppa sammen med.
Det heile byrja med at vi sto ved Gaten og venta på fallskjermhopparane.
Kl. 10 møtte vi ei dame som skulle guide oss til stedet. Vi kjørte rundt flystripa, og alle i bilen satt og gira kvarandre opp. Så var vi framme, og da var det berre å vente til det var vår tur til å få på seg drakta for så å klatre inn i verdens minste fly, med tanke på kor mange som var inni det.
Så kom første overraskelse. "Mannen min" hadde ikkje flygerdrakt. Eg hoppa virkelig i dongeribokse, sneakers og (heldigvis) den vindtette skogstad-jakka mi med ein ullforté under. klokka var plutselig 11, og det var like før vi skulle inn i flyet.
Eg fekk på meg en svær sele, og fekk instruksjon på korleis eg skulle holde hender, bein, hode og andre løse kropsdeler under flyturen. Eg og Amalie hoppa ilag. Det var supert å ha ei eg kjendte i flyet, som moralsk støtte på ein måte. "Mannen min" spurte fleire gongar om eg var OK, noko eg trur var fordi eg skalv så inderlig. Eg var nervøs, livredd og iskald, men eg sa sjølvsagt "jaja!"
Eg ser på klokka, og den er 11.30, mannen seie 5 minutter igjen. Etter ein uutholdelig (innbildt lang) flytur, begynte den røde lampen å lyse, den som betyr "Døra er open". Etter eit lita stund lyste grøn lampe, som betyr "HOPP!" Det vil seie vi "endelig" var på 13 000 fot, 4000m, 4km over bakken.
Døra gjekk opp, og første mann var ute av flyet. Eg kjente virkelig at tårene presse på og angeren begynte å komme snikande. Så aka vi oss fram til opninga som nest siste hopperpar. Vinden susa rundt beina mine, og det einaste eg klarer å tenke er "Nå skal eg kaste meg ut av eit fly, eg kjem til å dø."
Tre - to - ein, vi falt. Dei første sekundene var det akkurat som i drømmane når du faller, og du kan virkelig ikkje gjere noko for å stoppe det. Eg hyler. Eg kjenner på den samme følelsen eg har hatt i drømmer, og hyler. Virkelig hyler, eg var heilt seriøst på gråten og liveredd. Heile kroppen seie "NEI! Dette er ikkje riktig". Vi faller og faller.
Det er vanskelig å puste, og eg får panikk. "Pust rolig, sakte og forsiktig!", "Sjå rett fram å konsentrer deg om og puste," var det som foregikk i hode mitt. Det ordnet seg litt, det var ikkje så ille når eg pusta rolig og konsentrerte meg.
Vinden susa rundt øra, litt samme lyden som når du kjører fort og har nede vinduet i bilen, igrun. Du fryser litt, og mannen dunket meg på skuldra, noko som betydde "Fly" med henda. Og eg tenkte berre "Er du gal? Her må man holde seg fast til det lille man har, nemlig selen!!" også dunka han enda ein gong, litt hardare og fleire ganger. Så, OK da, eg skal gjøre som du vil, så eg flydde, svømte og "turna litt" i lufta i mange killometer i timen.
Etter ei stund ser eg ned. Eg ser berre skyer, og begynner å lure på korleis fungerer det egentlig med pusting inne i skya? Er det mulig og drukne? Det er jo i teorien regn, og eg skal falle gjennom der. I mange killometer i timen. Hmm.
Vi for inn i skya, og eg fekk panikk igjen. Virkelig. Det var det eklaste eg har vore med på. Eg såg ingenting, eg begynte egentlig å lure på om eg var aleine eller om eg fortsatt hang fast i "mannen min". Trykket i øra begynte å bli ganske uutholdelig og eg prøver å gjespe for å få det vekk, men eg klarte det ikkje fordi det kom så mykje luft og kjakane mine begynte å flagre, akkurat som på film.

Vi kom ut av skya, og eg ser mange, store, firkanta åkere, og plutselig blir alt stille - fallskjermen er opnet. "Mannen min" tar av meg brillene, som for øvrig er fulle av tårer. om det er på grunn av vinden eller redsel, veit eg ikkje. Eg blåste ut det meste av trykket i øra, og begynner og innsjå kvifor folk ønsker å hoppe i fallskjerm. Det var nydelig.
Når du ser ned, ser du bakken i miniatyr og dine egne bein hengane i frie lufta, som gjør at dei ser ut som kjempe-bein i forhald til dei modellflyene som står på bakken.
Han gav meg "styre-trådane" og kobla fra hoftene våre, og eg hadde full kontroll over situasjonen igjen.
Så tok han i dei sammen med meg, og vi svinga. Korketrekker. DØDSKULT. Var litt sånn "woho, karrusell!"-stemning oppe på himmelen da! Så segla vi - nei cruisa litt rundt oppe på himmelen, hylte litt og svinga hit og dit, og berre nytte livet. Så var det landing og det gjekk fortare enn det ser ut i fra på bakken. Plutselig sto eg med begge beina planta på bakken, full av adrenalin, og klokka er 11.45 - ferdig!




Illustrasjonsbilete