Innbruddstyv, romvesen eller vinden?

I går kveld når eg låg i senga og las bok, ante eg fred og ingen fare. Det var så varmt at eg hadde satt opp vindet for å få litt friskare og "klad" luft, så hører eg plutselig en rar lyd. Den gjentar seg ofte og eg tenker "Så rart?" Plutseleg hører eg det smelle i ei dør, eller eg trur vertfall det, så høyre eg same lyden igjen, og tenker det høyres nesten ut som skjer i noko. Nettingen, kanskje?
Eg lister meg stille og forsiktig bort til vinduet, snubler litt i haugane med skitten tøy eg skal vakse, ferdig sortert. Drar gardinene fra så vidt, akkurat nok til å kikke ut. Eg ser ingenting, men ser at Susanne har høyrt det same, sidan det er lys i vindauget hennar, og eg ser skuggen bevege seg. Så da fant eg ut at da kan eg gå og sjekke, sånn at dersom eg blir .. det var mange tanker i hodet mitt. Eg er så veldig husredd, at der og da slo tanken om romvesen meg. Heh, litt trøtt, varm og redd.
Så går vi ned, slår på lys inne og ute, og nei. Absolutt ingen ting. Susanne henter lykter og vi lyser rundt på plenen, men nei. Det er like tomt som på dag-tid, det einaste som er å legge merke til er kor utruleg varmt det er, greit nok at det er sommar, men det er da vel grenser? Det var jo like varmt som når det er ein fin dag heime med litt vind!
Sidan vi ikkje fann noko var det berre å tusle tilbake til senga. Eg kunne ikkje fatte og begrip kva det var, men noko var det, vi høyrte jo det begge to.

Militæret ass.

TENK å møte han i døra da? Skummelt!

Strikkhopp

Vemork brua, 84 meter fra brua til elva

Lørdag 14 juni var eg så vidt komen heim, før eg og Tore snudde nesa mot Telemark og Rjukan. Planen var nemlig at nå skal vi hoppe i strikk. Det var en lang tur, og vi kjørte på relativt dårlige vegar, men det var lite/ingen trafikk så det gjekk litt opp i opp. Vi kjørte til Lærdal, ned til Geilo og endeleg var vi i Telemark. Eg kjente på det at i Tyskland har vi ikkje svinger, tuneller, smale vegar og vertfall ikkje ein god kombinasjon av desse. Det var skikkelig skummelt berre å køyre igjennom Lotetunnelen, så nedover måtte Tore køyre Lærdalstunnelen, eg nekta.
Det hadde regna litt i løp av dagen, og når vi kom fram, begynte det å regne igjen, så det å sove i telt og vakne kald og våt, var ikkje så utruleg fristande, så vi tok inn på hotell.
Vi såg litt TV og sov relativt lenge.
Hotellfrokosten var ikkje den aller beste eg har ete, men det var godt med mat. Sjølv åt eg ikkje så mykje, sidan eg var redd for kva følgje det fekk når ein hoppa i strikk. Ingen hadde fortalt meg noko, så eg fann ut at det var best å vere på den sikkre sida.
Vi kjørte opp/ned til stedet. Vi var begge sikkre på at vi skulle oppover fjellet, men nei. Vi skulle ned i eit juv. Vi kom fram, gjekk bort på brua og såg, og det begynte å kile så smått i magen.
Vi meldte oss på, og da var det berre å vente.
Vi var 22 og 23, og dei var på nr. 10, så  det var ca. ein time å vente. Difor gjekk vi i bilen og satt der å venta, når vi kom ned, var dei på nr. 19, så det var plutsleg ikkje så lenge igjen. Dei hoppa og hoppa, og så var det vår tur å få på oss selane. Tore skulle hoppe først, så medan han hoppa, måtte eg dessverre stå å gjere meg klar. Han hadde eit fint hopp, sa mannen, og eg fekk beskjed om å stige over til den "kassa" som hang på utsida av brua.
Da kom Tore opp igjen, og han såg ut som om han hadde hatt det kjempe gøy! Eg fekk festa strikken, klatra opp på podiet og stod i ein slags "Hands up" stilling. Så hoppa eg, eller du legg deg fram over og hopper når du er i slutten av fallet, og du kan ikkje gjere anna enn og hoppe. 3-2-1 og du faller.

"Hands up"

Og GUD for ein følelse. Det var akkurat samme følelsen eg hadde når eg hoppa ut av flyet, dei alle første sekundene av fritt fall, men den varte mykje lenger, sidan eg nå hadde litt meir høgebegrep enn det eg hadde på 4000 meter.
Sjølvsagt, som alle og ein kvar som kjenner meg hadde forutsett, hylte eg. Eg hylte skikkelig høgt, lyst og lenge. Fritt fall følelsen er så ekkel, på ein god måte altså, at det å ikkje hyle er heilt umogleg for meg.
Endeleg kjente eg strikken ta, og eg spratt litt hit og dit følte eg, sjølv om det ikkje kan kalles sprette heller, sidan det går så lang tid mellom kvar "sprett".
Så kom den "Heise-deg-opp"-tauet, som du skulle ta tak i og feste i beltet. Det var faktisk vanskligare enn eg hadde trudd. For det første så måtte man dra opp tauet som kom ned. Og berre det var litt vanskelig å koble. Så var det å få festa karabinkroken og ha henda i "Eg er klar"-possisjon. Så kjende eg at det begynte å trekke i tauet, egvar på veg opp. Vel oppe fekk eg beskjed om at det var eit fint hopp, og fikk eit "Gratulerer" sjølv om eg ikkje forstod heilt kvifor, der og da.
Så var det over. Like fort som det var begynt. Det var meir eller mindre rett tilbake i bilen å begynne på den lange turen heim. Vi stoppa på Geilo og spiste pizza på peppes og så var det berre å køyre heile vegen heim. Fra Sogndal til Breim sov eg meir eller mindre, noko som var skikkelig digg. Det var veldig langt å køyre for ein (s)liten kropp.

Høgt ned, sa du?

Ingen av bileta er mine, sidan vi ikkje hadde tid til å ta bilete av kvarandre, og ingen av oss hadde kamera.

Reise-karma?

Då er eg tilbake i Tyskland, etter mykje om og men. Det slår ikkje feil, kvar einaste gong eg skal heim skal nokon vise fram kor viktige dei er. Sist var det vekterstreik, nå er det mangel på flygelederar. Det heile enda opp med over ein time forsinka heim den 13. Eg må berre seie det at eg har skjønt kor viktige dokke er, vertfall, om det hjelper. Eg har forresten tenkt litt på det der dei mange timane eg satt på Gardermoen, er det nokon av flygeledarane som blir påverka av sin eigen ferie?
Søndag, 22. juli skulle eg ned igjen, men sjølvsagt måtte flygeledarane vise kven som var sjefen. Flyet fra Anda var rundt 20-30 minutt forsinka og det gjorde absolutt ingenting sidan eg hadde litt over to timar på Gardermoen med venting. Flyet til Køben skulle gå 18.05, men det flyet som skulle komme, fekk tekniske problem, så vi måtte vente til dei hadde klargjort eit nytt fly, flydd fra Køben til Oslo og klargjort det på nytt. Ny tid blei da 18.45. Så kom det melding om at dette flyet hadde fått "slot-tid", som vil sei dei må avvente, sidan det er for lite folk og mange fly. Så da blei ny tid 19.35. Eg hadde mange filmar, så kjedeleg var det heldigvis ikkje. Problemet var berre det at flyet fra Køben til Düsseldorf gjekk 20.40. Det tar litt over ein time å fly Oslo-Køben, så du kan tru eg vart stressa.
Endeleg tok flyet av, og vi var på veg. Nesten framme i Køben, får vi melding om at passasjerar som skal til Düsseldorf er blitt om booka til ein annan flygning. Da var det berre å finne transfer-center, få vite når flyet gjekk, finne bagasje, få hotell og komme seg avgårde. Eg venta på bagasjen i over ein time, og sto i "Ankomst Service"-kø i ein halv time. ENDELEG på veg til hotellet og senga.
Når vekkerklokka ringte, tenkte eg berre "Ånei", så eg hoppa i dusjen, spiste ein veldig god frokost og bega meg til flyplassen. Resten av reisa gjekk som smurt, heldigvis.

Så da kan eg krysse av enda ein check, nemlig å miste flyet! Heldigvis gjekk det bra.
Om ikkje så lenge kjem innlegg om veka heime. Strikkhopp, Malakoff, fjelltur og anna kjekt!

Testing av web på nye dataen!

Nordfjordeid, here I come

Nå er det like før heimreise og perm i ei heil veke. Eg kan ikkje hugse sist eg hadde 10 heile dagar fri, utan jobb skule eller andre planar. Einaste eg skal er malakoff, til og med da skal eg berre nyte tida! Det skal bli så deilig å berre nyte 10 dagar med familie, venner og kjæreste.
For tida har eg vore ei veke aleine på Trollhaugen og jobb. Gjennom det har eg lært at eg aldri bu aleine, det blir berre for einsamt. I helga var eg i Maastricht og på søndag kom Anette heim. Endeleg slutt på tilstanden som "eneboer".
Nå er det ei heil veke med mykje motor som ventar. Malakoff, grilling, sommerferie igrunn.

Anholdt

Siden det for tiden er veldig mange som er på sommerferie, er det ikkje så veldig mykje som skjer på supporten. Så i dag kom anette over like etter lunch og henta nokon vedlegg til regneskapet, siden ho trudde det var månedsskifte og at regneskapet skulle leverest.
Vi satt å snakka litt sammen med dei andre på supporten, når telefonen plusteleg ringer. "Hello this is from the IMP (International Military Police), could you please come down to our office? We have something we would like to discuss with you." Eg sa jo sjølvsagt at dette var ingen problem.Sjølv om eg er hundre prosent sikker på at eg ikkje har gjordt noko galt, så blir eg skremt og det føltes ut som eg hadde fått beskjed om at eg skulle i fengsel.
Eg kjørte ned og kom inn i resepsjonen, ble sluppet igjennom døra, og dei begynner å prate.
"Det har blitt observert eit norsk kjøretøy som har kjørt på nokon. Vi har kontaktet SNR (Senior National Representativ) og han seier at du kjører rundt i eit norsk tjenestekøyretøy. Dessuten, nå når eg ser deg så passer du godt til beskrivelsen."
Eg kjenner at eg blir heilt fortvila, fordi eg er sikker på at eg ikkje har kjørt på nokon som helst.
"Så dette betyr av vi er nødt til å anholde deg." Han tar frem handjern, tar dei på meg, og eg begynner å gråte. Sjølvsagt. Eg var livredd, i sjokk og andre følelser ein ikkje kan beskrive. Så tok han dei av, og eg skjønte ingenting.
Han førte meg inn på eit kontor, ta "muggshot" med navn og fødselsdato.
Han går for å fikse noko, og eg får beskjed om å sette meg ned i sofaen som er der, noko eg sjølvsagt gjer.
Eg høyre litt murring i gangen, og plutselig, ut av det blå, kjem Anette inn døra.

Alt dette var altså ein spøk i fra Anette sin side. Ho følger altså opp tradisjonen der den som dimmer kødder med den som blir igjen.



"Mug shot"



Kjerringa til venstre og meg full av tårer til høgre

Au revoir, Paris

Fredag etter jobb, tok eg en kjapp dusj før eg hoppa i bilen og reiste til Amalie på SHAPE (Suprem Headquarters Allied Powers Europe) for å slippe å sitte heime aleine på Trollhaugen. Anette og Susanne er nemlig heime på ferie, og det blir litt kjedelig å sitte heime aleine ei heil helg.
Kom fram i rundt 6-tida, og fra da av såg vi litt film, for så å reise på karaoke-night. Det var sikkelig gøy, bortsett fra at vi faktisk ikkje hadde guts til å gå opp på scena før det var forseint.
Så gjekk vi tilbake igjen, og etter litt om og men gjekk vi å la oss. Morgenen etter, kl. 06.00 ringte vekkerklokka. Vi skal til Paris, på Red Hot Chili Peppers! Da var det å få på seg kleda og tusle ned til gaten. Vi hadde bestilt taxi til kl. 07.00, siden toget gjekk 07.40, og det tok ca. 10 minutt å kjøre. Vi venta, venta og venta. 07.10, 07.20, 07.30, og 07.40. 40 miutt etter dei skulle vere her, var dei enno ikkje kommet! Så vi traska tilbake til brakka, spiste frokost, for så å legge seg igjen. Eg trur det er lenge siden eg har drømt så mykje som eg gjorde dei to timane eg sov den morgenen.
Vi vokna i 12 tida, fant ut at vi ikkje kunne sitte her og stirre i veggen, så vi reiste til Brugge, ein by i Belgia i nærheita av havet. Vi fekk ikkje sett havet, men der var kanaler, så vi fekk sjå rennande vatn, i det minste.
Vi åt middag på ein relativt dyr restaurant, med elefant-porsjoner, eg klarte ikkje spise halvparten av "pasta(Det var spaghetti) carbonaraen min.
Så møtte vi resten av gjengen, kjøpte litt sjokolade og andre godsaker, for så å ta toget heim igjen.
På basen var det feiring av 4. juli, som er Amerikas frigjøringsdag. Det var tivoli, fyrverkeri, og alt ein ser på TV. Eg (les: Amalie) kjøpte sukkerspinn og popcorn, og tok to karuseller. Radio-biler og ein annan som var veldig morosam (sjølv om eg føler meg for gammal til å synes at karusellar er morosame).
Søndag, sov vi nesten tolv timar den natta. Vi fordreiv dagen med å ligge på sofaen og sove, sjå film (Harry Potter!) og slappe av.
Etter omlag 18 med soving og avslapping, kjørte eg tilbake, såg EM-finalen (Eller heilt til Italia leda 2-0, sidan eg tvilte på redusering) og nå har eg lagt meg. Good nigth people

To be continued ..